Søknad

(2019-03) Undertegnede søker herved på den utlyste stillingen som direktør for Plan- og bygningsetaten i Oslo kommune.

Jeg mener selv å være godt skikket. Jeg har relevant utdanning, lang erfaring fra lederstillinger, og spenstige vyer om byutvikling i Oslo.

Et lite minus ved mitt kandidatur er at jeg verken er født eller oppvokst i Oslo. Jeg må innrømme at jeg kommer fra Halden hvor jeg ble født i 1965. Jeg vokste opp på et byggefelt utenfor Halden sentrum. Huset var arkitekttegnet og hadde flatt tak. Det lignet verken på de gamle trehusene i Halden sentrum eller våningshusene på gårdene rundt byggefeltet. Men jeg syntes taket vårt var fint, kanskje også fordi jeg kunne bygge det i LEGO. LEGO har mest firkantede klosser og da passer det bra med flatt tak. Jeg likte også å tegne hus og ville bli arkitekt med flate tak som spesialitet.

Da jeg var 15 skjedde det noe viktig i Halden: Miljøvernminister Gro Harlem Brundtland kom på besøk. Halden kommunestyre hadde vedtatt å rive sjøbodene, som er to gamle bygninger på Halden havn. De hadde stått i mange år og vedtaket var omstridt. Gro kom til byen for å vurdere situasjonen. Jeg var i Speider'n og vi hadde en aktivistisk speiderleder. Han stemte SV og foreldrene våre var litt skeptiske. Men han fikk oss interessert i saken og vi lagde aksjon. Da Gro Harlem Brundtland sto på talerstolen hos Halden Arbeiderparti (som styrte byen) ble møtet avbrutt av speiderne. Vi fortalte Gro at hun måtte omgjøre vedtaket. Og jeg tror, og ingen kan overbevise meg om noe annet, at det var vår aksjon som gjorde at Miljøverndepartement fredet bygningene noen uker senere. Sjøbodene står fortsatt på Halden havn.

Vi trenger ikke overlate byutviklingen til speidergrupper. I Oslo har vi en fantastisk Byantikvar som nesten alltid bør lyttes til. Dersom jeg får jobben som direktør i PBE vil jeg ha lunsj med Janne Wilberg hver mandag, med Fortidsminneforeningen på tirsdager, og med Oslo Byes Vel på onsdag.

Etter å ha flyttet til Oslo på 90-tallet har jeg gjort meg noen erfaringer som kan komme godt med hos PBE. Jeg har vært direktør i et stort norsk børsnotert selskap: Opera Software ASA. Men også her må jeg komme med noen innrømmelser. Jeg var teknologidirektør, ikke direktør-direktør. Og selskapet var ganske lite og slettes ikke børsnotert da jeg startet som ansatt nummer 8 i 1999. Men vi vokste raskt inntil selskapet ble solgt til Kina. Det kan jo også være en nyttig erfaring? Her i Melbourne, hvor søknaden skrives, bygger man svært høye leilighetsbygg med tilsalgs-skilt på kinesisk oppetter glassfasadene.

En annen erfaring jeg har gjort som Oslo-borger er at medvirkning i bygningssaker er vanskelig. Plan- og Bygningsloven er jo forbilledlig når den snakker om «dialog i alle faser av planprosessen», men i praksis har det vist seg vanskelig for borgerne å bli hørt i viktige saker. I 2002 startet jeg Aksjon Stoppblokk.no for å kjempe mot planer om flere høyblokker i Oslo. Postgirobygget og Indeks-huset sto jo begge på listen over de styggeste byggene i Oslo, så jeg tenkte mange ville vise motstand mot flere slike bygninger dersom de fikk en anledning til å gjøre det på nett. Og det gjorde de! «Det er tydelig at det har vært en aksjon på gang» sa informasjonssjef Dagny Gärtner Hovig i PBE. I sine syv år i etaten har hun aldri opplevd maken til respons på en høringssak. Likevel førte ikke rekord-responsen til noen merkbare endringer. Høyblokkene i Bjørvika kom opp uten at innbyggerne i Oslo ble hørt.

I 2005 fikk JCDecauax, et fransk reklameselskap, tillatelse til å sette opp gigantiske lysreklametårn på fortauene i Oslo. Nabovarslene ble sendt ut rett før fellesferien og de sa ingenting om høyde eller lys. Likevel ble søknadene godkjent. Det tok mange underskrifter og dugnadstimer på stans.no for å snu saken. Oslo kommune måtte tilslutt kjøpe tilbake tillatelsene for 40 millioner friske skattekroner.

Som direktør for PBE vil jeg i slike saker velge en enklere løsning: si nei! Der er bedre og billigere å avlå søknadene enn å si ja for så å kjøpe tillatelsene tilbake senere. Dersom jeg får jobben skal ingen få sette opp lysreklame på fortauene våre. Og nabovarsel som sendes rett før fellesferien vil få litt ekstra oppmerksomhet fra staben i PBE.

Aller helst skulle jeg ønske å endre Plan- og bygningsloven på dette området. Loven sier i dag at «mulige merknader må være kommet til søker innen en frist på minst 2 uker etter at varselet er sendt». Denne fristen er mistenkelig kort, særlig når man tar postgang og fellesferier med i beregningene. Det ligger kanskje utenfor PBE-direktørens ansvarsområde å endre denne loven, men dersom jeg gis skrivetilgang til Lovdatas filsystem vil jeg kjapt kunne rette opp dette.

Apropos Lovdata. Jeg må nevne en sak. Jeg er saksøkt. Av Lovdata. For å publisere Høyesterettsdommer! Se rettspraksis.no for mer informasjon. Det er best å si fra om sånt slik at det ikke blir noen pinlige pauser i intervjuet. (Pinlig for Lovdata, altså)

Oslo er heldig å ha mange velforeninger hvor frivillige arbeider for å bevare og forbedre strøket der de bor. Som direktør i PBE synes jeg etaten skal lytte til disse, og dersom de jobber fram seriøse planforslag vil jeg studere dem grundig. F.eks. har Skarpsno, Gimle og Frogner Vel, sammen med Ruseløkka og Skillebekk Beboerforening, lagt fram en plan for Filipstad. Den synes jeg PBE skal evaluere grundig, minst like grundig som planen Statens veivesen har lagt fram. Så her her vil jeg ta et annet standpunkt enn nåværenede direktør. Men det er ikke for sent å unngå høye ferjeterminalbygg på Filipstad!

Filipstad-planen fra velforeningene ble jobbet fram på en interessant måte. På en plansmie satt arkitekter, beboere og mulige utbyggere sammen for konkret å smi en plan på etpar dager. Jeg tror denne metoden også kan brukes andre steder i byen og dersom jeg blir direktør skal det bli plansmier både i øst og vest.

I England har de faktisk bygget en hel liten by med plansmie som planleggingsverktøy. Den heter Poundbury og det er Prince Charles som er initiativtaker. Da byen Dorchester skulle utvides ved å bygge på prinsens land sa han at planleggingnen skulle skje på en annen måte. Utbyggerne skulle ikke sende inn søknader, men en helhetlig plan skulle utarbeides i en plansmie. Poundbury har blitt et koselig sted å bo og jeg tror vi kunne fått til noe tilsvarende i Oslo. Jeg tror utbyggerne også blir med når de ser at boliger hvor folk trives oppnår høyere priser enn på steder med stress.

Noen synes det er merkelig at en person i kongerekken skal interessere seg for arkitektur og aktivt prøve å påvirke omgivelsene? Slikt kunne ikke skjedd i Norge! Mon det. I Holmenkollen står det et gjenreist kapell, etter at originalen ble påtent. Først var planen å sette opp en modernistisk erstatning – «bygd i vår tid» som noen sier. Men så kom Prinsesse Astrid fru Ferner på banen og ledet en folkelig aksjon for å gjenreise kapellet i tradisjonell og koselig stil. Og slik ble det – bygd i vår tid! Det er også den mest populære kirken for bryllup i Oslo.

Noen vil si Oslo aldri kan bli koselig, og at ordet «koselig» helst ikke bør brukes – særlig ikke i søknader til PBE. De vil hevde at vi må bygge stort i en storby og at landsby-tankegangen må legges bort. Noen vil tilogmed si det er miljøvennlig å bygge høyt i stål og betong! Byrådsleder Erling Lae sa, da Byrådet overkjørte protestene i Bjørvika, at Oslo er ikke en landsby.

Til det vil jeg si at storbyer trenger landsbyer. New York beundres av mange som vil bygge høyt i Oslo. Men newyorkere flest tar sjelden heisen opp i Empire State for å se på utsikten. De trives egentlig bedre i bydelen som kalles Greenwich Village. Og Oslo-borgere flest trives bedre på Grünerløkka enn i toppetasjen på Oslo Plaza.

Og dersom noen tenker at vi må bygge høyt for å få plass til mange kan det være nyttig med en saksopplysning: Majorstua med sine kvartaler og bakgårder er det mest tettbygde strøket i byen. Koselig er det også.

Tilsist må jeg få si at selvom mye har gått galt med byutviklingen i Oslo de siste tiårene, så har jeg tro på at PBE – med mange flinke medarbedere og tildels gode datasystemer – kan snus fra å være utbyggernes favoritt til å blir innbyggernes favoritt.

Ut eller inn, det er spørsmålet!

Jeg velger inn.

Håkon Wium Lie