Om krig, fred og ytringsfrihet

I 1992 var internett fortsatt en raritet i Norge, kun tilgjengelig i noen få forskningsmiljøer. De av oss som hadde tilgang oppdaget en verden med elektroniske debattforum hvor vi fant innhold som både sjokkerte og begeistret. Vi vred oss i latter over humoren, vi lærte spennende ord som «Libertarianism», og vi diskuterte allslags tøys med ukjente mennesker langt borte. Vi hadde funnet Verdens heftigste treffsted, og det ble også tittelen på en artikkel som en kollega og jeg skrev for Gateavisa, en anarkistisk papiravis som har inspirert mange. Om ytringsfriheten på internett skrev vi:

«Du kan poste akkurat hva som passer deg på oppslagstavlene. Det finnes intet sentralt organ for å idømme deg straff dersom du poster noe dette organ tilfeldigvis ikke liker. Endel av gruppene er rett nok under kontroll av en person som skal godkjenne meldinger før de slippes ut for å unngå gjentagelser o.l.. Dersom vedkommende blir småfascistisk og nekter å legge inn ditt bidrag har du -- og alle andre -- muligheten til å lage en alternativ gruppe som ikke kontrolleres av noen.»

Senere har jeg vært med på å utvikle internett-teknologien videre og styrking av ytringsfriheten har alltid vært et mål: ved å gjøre det lettere å publisere informasjon gjøre vi det mulig for flere å komme til orde. Men jeg har også innsett at ytringsfriheten ikke kan være absolutt og at norsk lov streker opp noen linjer.

Terrorangrepet mot Norge 22. juli 2011 rystet oss alle. Terroristen hadde deltatt i flere nettforum og han publiserte også et langt manifest. Ville terrorhandlingen føre til at myndighetene stengte debattforum og strupet ytringsfriheten? Heldigvis var det ikke slik Norge reagerte. I sin tale sa Stoltenberg:

Min oppfordring er enkel. Engasjer dere. Bry dere. Meld dere inn i en organisasjon. Delta i debatter. Bruk stemmeretten. Frie valg er juvelen i demokratiets krone. Ved å delta sier du et rungende ja til demokrati.

Noen av oss fulgte oppfordringen om å delta i demokratiet ved å starte Piratpartiet i Norge i 2012. I det første programmet sto det:

Det er viktig at flest mulig kan delta i nettdebatter, også med kontroversielle synspunkter.

I dag står det:

Piratpartiet står for sterkere sivile rettigheter i form av menings- og ytringsfrihet, åpenhet i både politikken og offentlig forvaltning og mulighet til anonymitet i det offentlige rom og på Internett.

På tross av vårt partiprogram har utviklingen gått en annen vei. Siden 2012 har det blitt vanskeligere å diskutere åpent på nett i Norge. I stedet for å åpne for flere debatter har norske nettaviser heller stengt sine kommentarfelt. Grunnen er forståelig. Innhold som publiseres i Norge må filtreres i henhold til norsk lov, og norske nettaviser må derfor ha et betydelig mannskap for å vurdere om kommentarer er innenfor eller utenfor. Mange nettaviser vil nok helst bruke ressurser på eget innhold, heller enn å publisere andres reaksjoner. For ytringsfriheten er det leit at toveis-mediumet internett er kryper sakte tilbake mot å bli et enveis-medium.

Da Resett ble startet i 2017 var åpen debatt en av grunnpilarene, helt i tråd med politiske ønsker fra partiene. Å støtte oppstarten av Resett var for meg derfor ganske enkelt. Det var mer en demokratisk øvelse enn en investeringsmulighet. Som Hans Geelmuyden sa det:

Slik jeg ser det, står Resett på trygg, demokratisk grunn

Jeg kjente også redaktør Helge Lurås fra det han hadde skrevet og sagt om norsk deltagelse i militære operasjoner i utlandet. Da Norge startet bombing i Libya i 2011 var jeg skrekkslagen. Den som klarest satte ord på skrekken var Helge. Han argumenterte med tyngde for at Norge ikke burde gå med i en slik operasjon på idealistisk grunnlag. Militære operasjoner utenfor Norges grenser må være svært godt begrunnet, og man må være bevisst faren for å gjøre mer skade enn gavn. Har norske myndigheter nok informasjon om situasjonen de går inn i? Har media stilt kritiske spørsmål underveis? Har det vært en åpen og opplyst politisk debatt?

I Norges bombetokt i Libya vet vi at svarene er: Nei. Nei. Nei.

Flere av politikerne som var med på avgjørelsen har senere angret. Dersom de hadde hørt på Helge Lurås på forhånd kunne operasjonen vært unngått. Helge har senere skrevet en god analyse av opptakten til norsk deltagelse Libya ble en rent sinnelagsetisk operasjon som etterlot seg kaos, og han har også skrevet en bok om nærliggende tema («Hva truer Norge nå»).

Norske media stilte få kritiske spørsmål til operasjonen og bidro mest på heia-siden. Lars Birkelund har tatt seg bryet med å se gjennom NRK Dagsrevyens dekning av opptakten til norsk bombing og overskriften hans summerer situasjonen: Dagsrevyens naive dekning av Libya-opprøret i 2011. Når vi vet hvor galt det gikk i Libya skulle man kanskje tro at etablerte norske medier ville bidra til å belyse feilgrepene? Svaret er dessverre nei: artikkelen ble refusert hos NRK Ytring. Og av Aftenposten, VG, Dagbladet og Klassekampen. Det måtte nye medier til: artikkelen ble publisert hos Resett og Steigan.

At NRK bruker tid og krefter på å heie fram norske bombefly er alvorlig og noen vil spørre om de dermed er medansvarlige for krigen og de påfølgende lidelsene i landet? Er det slik at Dagsrevyens medarbeidere har et ansvar? Skal vi konfrontere NRK-ansatte og spørre hvordan de kan jobbe i en slik institusjon? Bør journalister ringe til NRKs lisensbetalere og spørre hvorfor de støtter bombing i Libya?

Spørsmålene mine er retoriske, svarene er selvfølgelig nei.

Men det finnes noen som mener at eiere av norske nettaviser er «enige» i det som skrives i kommentarfeltene og at de derfor «må ta ansvar». I en overskrift hos Filter Nyheter heter det: «Johan H. Andresen går hardt ut mot Resett-investorer: – De kan ikke fraskrive seg alt ansvar». I artikkelen sier Andresen at eierne av Resett-aksjer «stort sett er enige med både redaksjonen og kommentarfeltene» og at de ikke kan «fraskrive seg alt ansvar for det som faktisk utspiller seg på deres nettsider og eventuelle konsekvenser det måtte få».

For meg synes det merkelig å hevde at eiere nødvendigvis er «enige» i alt som publiseres på et nettsted og at de dermed er «ansvarlige». Er aksjeeiere i FaceBook eller Twitter «enige» i alt som skrives der? Kan de som eier Schibsted-aksjer stilles til ansvar for leserkommentarar til Aftenposten-artikler, når det åpnes for slike?

Selvfølgelig ikke.


Jeg forstår at det kan være ubehagelig å lese artikler og kommentarer hos Resett og andre nettaviser. Temaene som tas opp er ofte vanskelige, og ikke alle innlegg skrives av diplomater. Likevel mener jeg det er viktig at temaene debatteres. Alternativet er sensur, meningspoliti, og grupper i befolkningen som føler at de ikke har ytringsrom. Derfor trenger vi flere, ikke færre, nettaviser som tillater kommentarer og jeg støtter gjerne andre nye nettaviser som har slik målsetting.

Nye nettaviser virker ha lavere terskel for å publisere kritiske tekster, som i Libya-operasjonen. Ved å åpne for slike håper jeg nye norske bombetokt kan unngås. Ulempen ved å få en norsk bombe i hodet er betydelig større enn å forholde seg til tekster man synes er ubehagelige.

[2019-03-26]