Seattle ligger litt perifert mot nord i Amerika, liksom Oslo gjør det i Europa. Likevel har Seattle Opera krefter til å sette opp Ringen hvert 4. år. Oppsetningen, som utvikles mer enn erstattes, lovprises av ring-entusiaster verden over og vi fikk oppleve 2009-utgaven.

Seattle-operaen har som uttrykt mål å være spesialister på Wagner, og programmet som legges opp rundt forestillingene er også imponerende. Hver forestillingsdag starter med en 3-timers forelesning fra kl 10 til kl 13. Forestillingene starter kl 18 (kl 19 for Rhingullet). Etter forestillingen, dvs. omkring kl 23.30, er det spørsmål/svar-sesjoner som varer til godt over midnatt. Et imponerende antall mennesker deltar i disse aktivitetene og Wagner-interessen i Seattle virker om mulig enda sterkere enn i Bayreuth.

Operasjef Speight Jenkins er en sentral person i satsningen. Han gir mange av forelesningen og leder også spørsmål/svar-sesjonene. Mannen har passert 70 år, men klarer fortsatt å formidle Wagners fortellinger og si meningsfulle ord om hvorfor produksjonen er som den er. Forelesningene er rikt dandert med lydspor fra historiske oppsetninger, og vi varmer opp med Flagstad, Melchior, Nilsson, Windgassen, Hotter, Lorenz, Treptow og Varnay om formiddagen. Men det er kveldene vi har kommet for.

Første akt starter sterkt med sirkuskunst på scenen. Rhindøtrene svømmer høyt der oppe i spesialdesignede seler festet til to sterke liner. Vann-bevegelsene er utstudert og grasiøse saltoer tar forlengs og baklengs mens det synges. Dette er en unik start som alene er verdt turen til Seattle.

Når gudene tar over befinner de seg i en ultra-realistisk naturscene. Her er trær, mose, sten og fjell. En kunne trodd at kulisse-makerne hadde tatt en tur i skogen rundt Seattle og hentet med seg alt sammen. Vi blir senere fortalt at kulisse-makerne går mye i skogen og har hentet sin inspirasjon der, men at absulutt alt på scenen er kunstig laget. Mange timer har gått med for å kage kunstige trær og resultatet er imponerende.

Kostymene er også tradisjonnelle. Kvinnene har lange kjoler, og mennene går med lær og mørke klær. Spydene deres ligner spyd. Her er det ingen påfunn med videoprojektorer eller grafitti. På dette området ligner Seattle-ringen på Metropolitans Ring. Publikum virker svært fornøyd med dette; i pausene forteller mange at de foretrekker tradisjonell scenografi, selvom de liker tekniske nyvinninger som gjør svømmende Rhindøtre mulig.

Her er også mye skuespill. Seattle gir oss kanskje ikke de beste sangerne, men de er bedre skuespillere enn de fleste andre. Wotan (Greer Grimsley) har fysisk nærkontakt med både Fricka (Stephanie Blythe) og Erda (Maria Streijffert). Loge (Kobie van Rensburg) er mer advokat enn hoffnarr. Fricka er intelligent og forstår tidlig at dette vil ende galt. (Hos Wagner er kvinnerollene alltid smartere enn mennene, har vi lært på forelesningene).

Alberich (Richard Paul Fink) skaper seg om til slange og frosk på en overbevisende måte når lyset på ham slås av. Slangen er et stort tøydyr som henger fra taket, og frosken ligner en frosk. Vi ser også mye flammer underveis og blir senere fortalt av Loge har en hanske med en flammepatron på hver finger. Oppsetningen bruker mye teknikk, men målet er hele tiden at alt skal se naturlig ut.

Vi sitter godt på første rad, om litt lavt for å se gulvet på scenen. Orkesteret sitter bak en sort vegg og bare issen til dirigenten er synlig innimellom. Det er god plass til å strekke bena – en plass som brukes som sosialt samlingspunkt i pausene.

Operahuset i Seattle er en del av Seattle Center, som er en kuriøs samling av tivoli-attraksjoner, restauranter, opplevelsessentra for muskikk og vitenskap, et kjempetårn og ensporet jernbane. Og altså et operahus. For å justere adrenalin-nivået før kveldens forestilling skøt jeg 200 runder med et automatisk luftgevær i tivoli-avdelingen. Ha! Hunding hadde ikke hatt en sjanse!

Når teppet går opp leter vi alle etter sverdet. Det finner vi fort, litt høyt oppe på et stamme i hundings hytte som er bygget innunder et kjempetre. Kanskje det virkelig finnes slike trær i området heromking? Scenen er realistisk og maksimalistisk. Hunding selv (Andrea Silverstrelli) er stor og stødig – ikke en du ønsker å legge deg ut med. Han synger dypt med en stemme som ikke innbyr til forhandlingsløsninger. Det er akkurat slik Hunding skal være.

Siegmund trekker greit ut sverdet. Jenkins mener han ikke skal slite da sverdet er forutbestemt for ham. Kampen som følger ender som den må, men både Siegfried og Hunding døde. Fricka er, litt uvanlig, tilstede under kampen. Kanskje dette er Frickas ring?

Brünnhilde og valkyriene dukker opp i tredje akt. De har flotte lange kjoler i olivengrønt, og hjelmer med hvite og røde fjær. Eller er det fjær? Det kan ligne litt på indianerpryd som kanskje har vært sett i området tidligere. Brünnhilde synges av Janice Baird. Hun er (relativt) ung og vakker, men har en schizofren stemme: sterk m/vibrato som sopran, og svak mumling i mezzo. Det er ikke lett å forstå hva hun synger. Heldigvis er det gode tekster over scenen. Språket der virker forenklet og litt uvant. Mennesker kalles «slaver». Vi må huske å sjekke originalteksten.

På sesjonen etter forestillingen er det mange spøsmål. Et av dem forble uten svar: «kommer Siegmund til Valhalla»? Hvem vet.

Mime er på scenen før forspillet starter. Det er greit å få litt tid til å bli kjent med ham før Siegfrid dukker opp. Mime (Dennis Petersen) er stor og sterk, ikke en typisk dverg. Når Siegfried kommer har han, som forventet med seg en bjørn. Bjørnen er ganske så realistisk og personen inni er kreditert blant kunstnerne i programmet. Vi trodde kanskje det var to personer inni? Uansett, bjørnen så fin ut.

Siegfrid (Stig Fogh Andersen) er også god. Han ser rimelig ung og lystig ut, og kan dette med sverd. Når fragmentene fra Nothung, som Sieglinde hadde pakket inn i et rødt klede, files til spon blir det til en flytende masse av glyserin og glitter (blir vi senere fortalt). Det ferdige sverdet testes ved å dele smiblokka (anvil?) i to. Det funker nesten – Siegfried må gi den et ekstra spark for at den skal falle.

Forventningene til dragen i andre akt var skyhøye, og de ble innfridd. Først fikk vi se halen til slangen, med en diameter på omkring 1m, bevege seg inni en hule. Deretter kommer dragehodet tilsyne bak fjellet og strekker seg 7-8m opp og fram. Vingene til dragen spres også utover og farges blodrøde med lys når Siegfried dreper. Fantastisk! Slike dyr kan man leve på lenge.

Å nei! Vi glemte billettene, hva gjør vi nå? Billettluka har full kontroll og skaffer oss replika på 60 sekunder. Datasystemet og servicenivået imponerte, og svetten svant.

Nornene starter kvelden. De er store, de synger godt og vi forstår at verden er ute å kjøre. Er det noen som kan redde oss?

Verdens problemer forsvinner fort fra våre tanker når Grane – en ordentlig hest! – dukker opp på scenen. Hesten er stor, mørk og vakker. Den virker godt fornøyd med 3000 (?) mennesker i salen. Det sies at hesten har fått høre Ring-musikk i flere måneder for å tilvennes. En eldre herre minnes at sistgang han så en hest på scenen var i 1961 da Birgit Nilsson sang Brünnhilde i Metropolitan Operas gamle bygning, som visstnok hadde egen stall. Avisene rapporterte dengang at «the Swedish farm-girl» håndterte en vanskelig hest på en forbilledlig måte.

En annen husker dengang to hunder var med på scenen på Met, var det i Cavalleria rusticana? Uansett, hundene fant det for godt å parre seg underveis til vill jubel fra publikum. Kanskje flere operahus burde ha dyr med i forestillingene?

Gibichung-borgen er denne gang bygd i tre (vi ser et mønster her). Plankene er gigantiske og rikt utskjært (vi ser et mønster her også), liksom dem man finner på Historisk museum i Oslo.

Stephanie Blythe kommer tilbake i to roller: Waltraute og norn. Hun er god.

Hagen (Daniel Sumegi) er ikke spesielt stor eller farlig. Gunther (Gordon Hawkins) er av afrikansk herkomst. Dette stemmer ikke helt med familietreet Wagner beskrev, men han sang bra.

Siegfried dør, som forventet, i skogen og blir båret ut av Hagens menn. De marsjerer til begravelses-marsjen mens teppet går ned. Nå følger en imponerende samling scene-skifter. Hukommelsen klarer ikke å få med seg alt, men vi mener å has sett følgende:

1. Gibichung-hallen kommer tilbake. Brünnhilde styrer sjovet, mens Hagen lurer i krokene. Grane går inn i bålet som vi bare får se gjenskinnet av. Brünnhilde følger med.
2. mellomspill: vi ser flammer projeksert på et teppe (vi har heldigvis blitt spart for video-scener tilnå, men her kommer altså en)
3. vi er på Rhinens bunn med Hagen og Brünnhilde. Blått i blått.
4. mellomspill: vi ser et dynamisk videomønster mens scenen skifter (enda en projeksjon, la gå)
5. vi er i Valhall der gudene løftes opp på en hydraulisk plattform. Loge starter flammer ved å åpne hånden.
6. vi er tilbake i naturen med trær og fjell og mose. Urørt, og ikke et menneske er å se. Her settes punktum for forestillingen, og konklusjonen er nok at naturen klarer seg fint uten både guder og mennesker – kanskje vi skulle la den være i fred?
7. til applausen bringes fjellveggen tilbake en siste gang. Her får vi også et velkomment gjensyn med flyvende, svømmende Rhindøtre.

Publikum ser altså seks scener i løpet av få minutter. Jeg har aldri opplevd maken; dette er en tour de force som vitner om velsmurt maskineri og rutinert innøvelse.

Summa sumarum: det har vært en fantastisk, ultra-realistisk (så langt man kan bruke en slik beskrivelse om guder, drager og magiske sverd) forestilling av og med mennesker som elsker Wagners ring.

Tilsist en takk til Microsoft er hovedsponsor for Seattle Opera denne sesongen. Flere bilder kan sees i denne anmeldelsen.