Berlin har tre operahus. Og sju store symfoniorkestre. Øst- og vest-Berlin konkurrerte om å ha de beste og fleste kulturtilbud og ingen politiker sanker stemmer ved å fjerne kulturbevilgninger i denne byen. Vi skal se Ringen på Deutsche Opera Berlin som ligger i vest. Dette bygget fra 1961 er nok det minst sjarmerende av de tre og det omgis også av andre mindre heldige bygg i samme stil. Vest-Berlin prøvde å vise at de kunne gjenoppbygge raskere og mer moderne enn i øst.
Berlin i januar er heller ikke spesielt innbydende. De siste dagene har det ligget en glasur av underkjølt vann over byen og gåing har vært en strevsom og farlig prosess. Den kalde krigen klarte ikke å stanse Vest-Berlin, men isglasur klarte det nesten i helgen.
Desto viktigere er det som skjer på scenen. Her får vi nok en referanse til den kalde krigen. Oppsetningen, av Götz Friedrich, fra 1984 finner sted i et underjordisk rom, et gigantisk betongrør. Årsaken er at en kjernefysisk krig har terminert livet på jordoverflaten, og en har flyktet ned i en konstruksjon som visstnok er modellert etter undergrunnsbanen i Washington DC. Røret ser utrolig langt ut. Enten er dette en velgjort optisk illusjon eller så er scenen vannvittig lang. Kanskje begge deler. Dette er ikke et billig triks, det er et svært dyrt triks.
Forestillingen i kveld begynte på scenen der spøkelsesaktige figurer beveget seg sakte rundt etpar minutter før musikken startet. Da Lothar Zagrosek slapp orkesteret løs kunne vi høre mange enkeltinstrumenter fra våre plasser på tredje rad. Og sammen lyder det som et flott orkester!
Rhindøtrene var var lystige i blå tettsittende drakter, men flagrende tekstiler klarte ikke helt å illudere vann. Gullet hang i en heisekran. Alberichts tyveri gikk litt for lett med servomotor; han måtte knapt dytte på gullkulen for å knabbe den med seg.
Wotan (Johan Reuter) og Fricka (Marina Prudenskaja) var kveldens par. Karen identifiserer seg klart med Fricka, kanskje særlig i kveld. Marina Prudenskaja var svært elegant og sang vakkert. I Ringen har ikke likestillingen kommet langt. Det er mye lettere å finne kvinneroller enn mannsroller man kan sympatisere med. Kvinnene er stort sett velmenende og det verste som kan sies om Fricka er at hun maser litt på sin mann. Ingen av mannsrollene i Ringen er særlig sympatiske. De er enten voldelige, utspekulerte eller begge deler. Dette er en aspekt ved Wagner som jeg håper forskerne vil ta for seg i framtiden. Vi hører mye om hans skepsis mot folkegrupper, men svært lite om hans diskriminering av menn!
En som er mer voldelig enn utspekulert er Donner. Han skaper et imponerende tordenvær med kraftige blitz-effekter mot slutten, men er ellers mest opptatt av å angripe kjempene med boksehansker for å forsvare sin søster Freia. Dette er nok humoristisk ment, men boksingen finner ingen kontekst. Kjempene er store med flotte platåsko og svære kapper. Reinhard Hagen (!) sang fint som Fasolt.
Valhall var ikke å se. Det er nok teknisk komplisert å bygge et slott inni et undergrunnsrør? Niebelungen dukket opp når scenen løfter seg. Alberich (Oleg Bryjak) mistet hånden da ringen ble tatt fra ham. København-ringen har nok plukket opp litt fra Berlin.
Mime (Burkhard Ulrich) har runde briller, er nesten skallet, og opptrer lett nevrotisk. Det virker som om alle regissører presenterer rollen på samme måte. Jeg kan forstå at Wagners tekst leder til hans nevrotiske opptreden, men hvorfor skal alle ha disse runde brillene? Eller er det samme person som synger i alle oppsetningene? Her må vi følge nøye med framover.
Språket i Berlin er tysk. Alt synges selvsagt på tysk, og tekstene vises også på tysk over proseniet. Ringen er ikke skrevet på min skoletysk og er vanskelig å følge. Her er en liten smakebit:
Die Schlafende schütze mit scheuchenden Schrecken
Vi hører altså et svært poetisk språk som få forstår. Vi kjenner heldigvis handlingen i grove trekk og kan derfor rette mer fokus mot musikken og sangerne. Og Valkyrien har mange magiske minutter med minneverdig musikk.
Valkyrien foregår i samme betongkonstruksjon som Rhingullet. Røret er så stort, flott og påkostet at jeg tipper vi blir værende her. Dette er altså ikke en svart boks, men en grå sylinder. Scenen roterer ikke, men løftes innimellom opp og ned. Lys setter farge på forestillingen. I starten av dagens forestilling fikk vi se et blinkende rødt lys, en alarm. Den var også der i går og virker å være en signatur. De fleste rekvisitter og kostymer kommer ellers i gråtoner.
Sieglinde (Petra Lang) og Siegmund (Christopher Ventris) var kveldens par. Sieglinde begynte svakt, men stemmen vokste i volum i løpet av kvelden. Siegmund var sterk og stødig, og han måtte slite akkurat nok for å få sverdet ut av trestammen.
Brünnhilde (Iréne Theorin) dukket opp i andre akt. Hun hadde på seg en flott hjelm med vinger. Ingen horn altså, men vinger er ikke dårligdet heller. Hesten hennes, Grane, ble konkretisert med en mektig statue som gjerne kunne stått lenger fram på scenen.
Antrekket til Brünnhilde og valkyriene var sort lær — tenk motorsykler og slikt. Når valkyriene i tillegg utviser nekrofile tendenser blir Sieglinde og Siegmunds incestuøse forhold vakkert i forhold. Ikke overbeviste valkyriene med sang heller.
Hunding (Reinhard Hagen, som vi husket fra i går) fylte rollen bra. Han er stor og sterk men dør likevel av sjokk når Wotan ber ham gå tilbake til Fricka. Her fikk vi altså (endelig!) en tradisjonell slutt på Hundings liv.
Hundings menn stilte med sterke lommelykter som ble rettet mot Siegmund. Regissøren, som selv flyktet fra øst til vest, ønsker nok å minne oss om grensepolitiet eller boken til George Orwell.
Wotan (James Johnson) stilte i hvit kappe. Den sorte lappen over venstre øye ligner solbriller i profil og mannen ser derfor ofte ut som en litt slesk, mafiøs figur. Han vinner liten tiltro som sjefsgud. Det er kanskje en tiltenkt effekt. Mannen er jo på veg nedover, stakkar.
Siegfried klokket inn på 5 timer og 40 minutter i kveld (med to 30-minutters pauser underveis). Første akt viste oss en relativt sympatisk Siegfried. Vi er vant til å se ham banke opp bjørner og nære slektninger, men denne Siegfried (Stephen Gould) framsto som en trivelig kar. Det virket som han bare motvillig brøt spydet til Wotan, og vi er ikke sikre på om Mime egentlig ble drept.
Mimes smie hadde flere flotte effekter. En imponerenede sky av damp sto opp når varme sverd ble avkjølt. Nothung ble testet ved å kutte elektriske kabler og gnistregnet varmet nesten helt fram til tredje rad. En underholdende rekke av Mimes deformerte sverd hang i taket.
Orkesteret spiller godt. Og høyt. Jeg liker litt volum i Wagner. Men, noen ganger overdøves sangerne. Det burde være mulig å holde orkesteret i bedre i tømmene slik at alle sangerne har en sjanse.
Kveldens skuffelse var Brünnhilde (Luana DeVol). Damen eldes, og hun er stor. Oppkledt i en tettsittende motorsykkeldrakt er det ikke særlig sjarmerende. Alt dette kan oversees dersom hun synger som en gudinne. Men i kveld var Brünnhilde mest menneske.
Det pyrotekniske må kommenteres. Brünnhilde beskyttes av et sett fakler som er nedfelt i gulvet. Kombinert med rikelige mengder tørris blir effekten akseptabel. Der er ingen ring av ild, kun en punktmarkering. Men det er virkelige flammer, og ikke en videoprojektør slike vi har sett tidligere.
Pausene mellom hver akt er omkring 30 minutter. Dette er ganske kort og det hele blir litt hektisk. Køene for å få et glass eller en liten tallerken er lange. Vi savner en liten pølsebod utenfor; området rundt Deutsche Opera må være den eneste pølsebodfrie sonen i hele Berlin. Byen er kjent for sin currywurst som er en grillet, fritert, oppskjært, karripulverbedekket og ketsjupoversvømmet pølse som faktisk smaker godt. Med en god, mørk, øl blir det en delikatesse.
Tankene svevde altså litt bort fra opera her mot slutten, men vi kommer sterkere tilbake.
Kvelden startet med en røyklagt scene. På magisk vis veltet røyken utover orkesteret og publikum. Nornene ble synlige da tåka lettet og vi fikk også se flotte opplyste røde tau som var strukket på tvers av scenen. Nornene hadde bind for øynene der der prøvde å veve framtiden.
Orkesteret stilte med ny dirigent i kveld, Philippe Auguin. Han klarte bedre å mikse lydnivået mellom orkester og sangere. Og vi fikk fortsatt bra volum i Siegfrieds begravelsesmarsj. Dette er et orkestralt høydepunkt som alene er verdt hele billetten.
Brünnhilde (Luana DeVol) var i bedre form i kveld og hun hadde også fått en mer passende antrekk. Hun virket oppriktig trist over at Siegfried forlot henne på fjellet. Når Günter (Lenus Carlson) henter henne hjem for å giftes må han bruke mye kraft og konsentrasjon for å få henne med, og samtidig se høytidsstemt ut for sine undersåtter. Dette var både godt spilt og godt sunget. En dårlig Brünnhilde kan ødelegge en hel sykel, men denne gangen klarte hun seg.
Kveldens stjerne var utvilsomt Matti Salminen som sang Hagen. Han oppholdt seg på scenen i hele andre og tredje akt og når han sang fylte han hele den store salen. Da Hagen er en ond person er dette tildels skremmede, akkurat slik som Wagner må ha ment. Vi har aldri hørt en bedre Hagen. Trioen med Hagen, Siegfried (Alfons Eberz) og Günter var en stor opplevelse. Grensepolitiets lommelykter kom igjen fram da Hagens menn fant Siegfried.
Avslutningen ble også et høydepunkt. Helt mot slutten, etter at Brünnhilde hadde gått til flammene og Hagen kastet seg i sjøen, dukker en gjeng sortkledde og slitne mennesker opp. De ser inn i det lange røret på scenen. Og så kommer blitsregnet. Hele scenen lyses opp som i en kraftig eksplosjon. Menneskene forvitrer og i stedet kommer de spøkelsesaktige figurene som startet sykelen tilbake. Ikke bare er gudene døde, men også menneskene. Og planeten er tilbake der den startet.
Dette var en mektig, om enn trist avslutning på en vellykket sykel. Oppsetningen bærer tydelig preg av 1984, men med positivt fortegn; oppsetningen har holdt seg godt og kan gå i flere år. Det kan anbefales å se Ringen i Berlin. Bare husk å lese litt Wagner-tysk på forhånd.