(2013-06-24) I 2013 er det 100 år siden Richard Wagner ble født, og verden får se 22 iscenesatte produksjoner av Ringen. Ingen av dem i Norge, dessverre. Og, kanskje mer overraskende, ingen på de britiske øyer. Med ett unntak: Longborough. Har du hørt om Longborough Festival Opera? Det hadde ikke vi heller før vi så navnet på listen over produksjoner. Et lite operahus på landsbygda to timer vest for London høres ikke ut som et egnet sted for Ringen, den mest krevende av alle operaverk. Vi tok likevel sjansen og har ikke angret.
Longborough er det nærmeste man kommer Wagners eget operahus uten å reise til Bayreuth. Begge steder er relativt små med et operahus på en grønn høyde utenfor byen. Atmosfæren er feststemt og vi hører messingblåsere fra balkongen i pausen. Publikum er pent antrukket og de fleste menn har smoking.
Det er også noen forskjeller. I Longborough trenger man ikke stå årevis i kø. I Bayreuth har man en byste av Richard i hagen, mens man i Longborough har plassert en statue av Wagner øverst på mønet! (Litt lavere ned på taken finner vi Verdi og Mozart. Rangordningen er symbolsk: Mozart og Verdi er på pallen, men Wagner står øverst.) Sammenlignet med Bayreuth er operabygget i Longborough mindre: det er plass til 500 tilhørere, og orkesteret har «bare» 70 medlemmer. Med en mindre sal kommer man nærmere sangerne. Vi satt på første rad og fikk nærkontakt med Wotan, Loge, Mime, Siegfried, Brünnhilde og resten av gjengen. Det er fint å være tilbake i salen etter noen ringfrie år.
I salen presenteres vi for en mytisk verden, ofte røklagt. I denne verdenen lever fargerike guder, og etterhvert litt mindre fargerike mennesker. Loge er helt rød, også i ansiktet. Når menneskene kommer for fullt i Ragnarok har de på seg moderne grå klær. Da får vi også se en rullestol og designlampe som kanskje forteller oss at vi har nådd vår egen tid. Lyssetting og scenebilder underveis er enkle, uten å bli minimalistiske. Draktene er forseggjorte, og Donner har en flott hammer som høyrehånd. Vi vil huske en gigantisk trådsnelle (som livstråden surres rundt), to store porter som brukes med effekt, og tre rullende stativer som gjør nornene usedvanlig høye og slanke. Scenebildene prøver ikke å sjokkere (som de ofte gjør i tyske oppsetninger) og videoprojeksjoner brukes (heldigvis!) ikke. Nordmannen Kjell Torriset er ansvarlig for denne visuelle verdenen som vi trivdes godt i. Det er alltid noe interessant å se, og ingen formerkelige påfunn.
Et påfunn fra regissørens side må kommenteres. Alan Privett plasserer tre sortkledde danserinner på scenen. Disse er delvis håndtlangere, delvis vitner, delvis norner (tror jeg). De kunne lett blitt distraherende, men mørk draktfarge og forsiktig fremtoning gjør dem til interessante vesener. Ofte sitter de og ser og hører forestillingen, akkurat som oss i salen. Vi føler vi alle er med på noe viktig.
Det viktigste i Ringen, det som gjør det til et uforglemmelig verk, er det musikalske. Wagner skrev fantastiske musikalske fragmenter som i Ringen veves sammen til et 15-timers musikalsk teppe. Orkesteret ledes stilsikkert av Anthony Negus, og det er ikke merkbart skjemmende å bare ha to harper, i stedet for seks som Wagner ønsket. Sangerne er også jevnt over gode. De fleste av dem er unge, og vi tror navnene deres vil dukke opp igjen. Særlig er vi imponert over Rachel Nicholls (Brünnhilde) og Lee Bisset (Freia, Sieglinde & Gutrune!). Blant mennene likte vi Mark Le Brocq (Loge), Andrew Rees (Siegmund), og Adrian Thompson (Mime).
I tillegg til å kunne synge, kan de også skuespill. Det er bra når publikum sitter nært og følger godt med. Vi så eksempelvis at Freia ikke bare var glad for å ha blitt kjøpt fri fra kjempene; det virket som om Fafners interesse ble gjengjeldt fra hennes side og hun sørger når han blir drept.
Ringen er et gigantisk verk, og en tror kanskje det krever et stort operahus med snorloft og hydraulikk for å komme til sin rett. Longborough har vist at man kan gjøre Ringen i noe som nærmest er et intimteater. Og dersom man kjenner handlingen i Ringen er det ikke så rart: Wotans problemer skyldes betalingsvansker for et altfor stort bygg. Longborough er passe stort for Wagners verker og vi ser fram til å se flere av dem her.